Hele Mona

– Det er så viktig å få frem at man er mer enn spiseforstyrrelsen sin.

Mona har invitert meg med til psykologen sin, vi skal snakke om at når man skal behandle mennesker som har en spiseforstyrrelse så må man behandle årsaken bak og ikke symptomene. Og så skal vi snakke litt om Mona og hennes terapi og hva som har hjulpet. Dessuten passer det fint å snakke litt om angst, siden hovedtema for neste utgave av medlemsbladet er uro.

Vi snakker om alt dette, og samtidig får jeg være vitne til og mulighet til å fortelle dere om en trygg, stabil og kanskje til og med litt sjelden behandler/pasient-relasjon.

Mona begynner med å si at det har skjedd veldig mye og at hun har tenkt mye på hva det er Vigdis har gjort som har ført til disse endringene. Etter hvert i samtalen blir jeg sittende og tenke at spørsmålet er ikke hva Vigdis har gjort, men hva Vigdis og Mona har gjort og fått til, sammen, både i terapirommet og utenfor.

Midt i en setning om hvordan det var i da hun begynte hos Vigdis avbryter Mona seg selv.

– Oi! Jeg har vært litt kvalm i dag, så jeg tror jeg gruet meg litte grann, ikke sånn at jeg dette skal jeg i hvert fall ikke gjøre, men det er jo noe litt skummelt med å slippe til noen andre inn til deg, sier hun og henvender seg til Vigdis.

– Mhm, svarer Vigdis

Det blir stille en stund, så jeg spør når det var hun begynte her.

– Det var i 04, svarer Vigdis etter en rask titt i papirene.

I henvisningen fra legen sto det bare nevrasteni. Vigdis forklarer at det betyr at man at man generelt sett har det dårlig; En sykelig tilstand hvor uttalt tretthetsfølelse er et dominerende symptom.

Hva har du behov for?
Det var aldri snakk om noen spiseforstyrrelse i starten, verken fra Mona eller henvisende lege. Det skulle ta mange år før temaet kom på banen, både Vigdis og Mona mener at dette var viktig og riktig.

– Jeg begynner jo ikke å dra frem noen ting som du selv ikke syns er noe problem, det er ikke der det kan begynne. Det må jo begynne der du syns at du har et problem og der du syns det er vanskelig.

Det som var vanskelig i starten var Monas usunne og destruktive forhold til menn og egen økonomi. En gang var hun nær ved å bli kastet ut av leiligheten sin, og hadde i mange år en plan om å bo under Sinsenkrysset hvis alt skulle skjære seg.

– Dette er en lang, lang, lang prosess; I mitt hode har jo problemet vært at du ikke har skjønt hva som var problemet. Altså det var som om det ga seg utslag i mange funksjonelle ting, som at det var vanskelig å komme ut døra, at det var vanskelig å regulere maten, at du kunne ha problemer med å finne kontoret mitt, forteller Vigdis.

Hun utdyper med at Mona i lang tid ikke klarte å registrere og ta på alvor hva hun følte og hva hun hadde behov for.

– Det er det løpet som har vært veldig langt og veldig avgjørende, legger hun til.

De er enig om at å kjenne på om man er sulten eller mett bare er en av de tingene som kan være vanskelig å registrere hvis man ikke er i kontakt med seg selv og kroppen sin.

– Om du liker å være her eller ikke, kan være en annen sånn ting. Ja, om det er sånn som du sier nå, at du reagerer på at det er vanskelig, og du kjenner at du blir kvalm, sier Vigdis

– Det ville jeg jo aldri ha gjort før.

– Nettopp!

Ta vare på meg
Mona forteller at hun husker at da hun var på sitt dårligste, hvor hun kunne bli liggende i sengen i mange uker i strekk, så lå hun med hånden ut av vinduet og håpet på at noen skulle komme og redde henne.

– Jeg håpet på at kanskje noen gikk forbi og så den hånda.

– Men hva hadde du behov for da?, spør Vigdis

– Omsorg, svaret kommer fort og er tydelig, men etter en liten pause utdyper hun.

– Noen som passet på meg, som holdt meg, som ga meg noe, som fikset opp for meg. Noen som kunne si hva jeg skulle gjøre og når jeg skulle gjøre det, jeg hadde så sterkt behov for å slippe å tenke og føle, eller i hvert fall slippe å tenke og ta avgjørelser for meg selv.

På et tidspunkt var hun misunnelig på de andre i terapigruppa som hadde vært innlagt, selv om hun forsto at det egentlig ikke var det hun ville. Hun villa bare ikke ha ansvaret for seg selv for en stund.

Å bli et menneske
Terapigruppa, ledet av Vigdis, som Mona gikk i en gang i uken i mange år har vært viktig for henne. I en periode i livet var det bare denne ene dagen i uka hun møtte andre mennesker.

– I en periode kom jeg jo hit tre ganger i uka, til to individuelle timer og en gruppetime.

– Ja, da var jo målet egentlig bare å få deg litt opp fra senga og ut i verden.

Etter hvert begynte de å jobbe med å sette grenser og med å kjenne mer og mer etter. De forteller blant annet om at de har jobbet en del med frykten for å ta offentlig kommunikasjon og hvor hemmende det har vært. I tillegg har selvhevdelse og retten til å si i fra og stå opp for seg selv vært et viktig og gjennomgående tema helt siden starten.

– Jeg tror det er viktig for deg å kunne regulere hvor nært folk skal komme deg. Og når du klarer å regulere det så vil jeg også tro at da blir den trangen til å bedøve deg mindre, sir Vigdis.

– Ja, det å tro at jeg har en mening, og det å tro og føle at jeg kan være bra for noen. At det jeg sier kan være viktig, og at det jeg føler kan være viktig og riktig, ja riktig ikke minst. Det å få bekreftet at alle følelser er lov. For jeg har aldri vært viktig eller riktig som person. Det at jeg har fått en verdi, jeg tror det er svaret på hva som her hjulpet jeg. At jeg har blitt et menneske som har lov til å leve. At jeg har krav på å bli respektert av meg selv og av andre. Hvis vi hadde begynt å snakke om den maten og hatt fokus på den, så tror jeg ikke vi hadde kommet noen vei.

– Det er jo så mye mer enn det, og jeg kan liksom ikke tro at det gjelder bare deg.

– Nei, ikke jeg heller.

Overspising og avhengighet
De snakker en del om at overspising kan sammenliknes med alkoholisme, en gang hadde Vigdis sagt rett ut at hun mente Mona oppførte seg som en alkoholiker, og begge to opplever at denne beskrivelsen stemmer godt; Det beskriver avhengigheten.

– En gang har du sagt i forbindelse med mat at, ja, men det virker jo å spise, sier Mona.

– At det virker ja! Og der har du også det, man drikker jo fordi det virker, det gir jo en angstdempende effekt, og det positive overveier de negative konsekvensene. Og da gjør man det igjen og igjen og er villig til å ofre mye for å fortsette med det samme. For meg er det helt opplagt å snakke om spiseforstyrrelser som en type avhengighet, svarer Vigdis.

Tre ganger har Mona takket nei til overvektsopperasjon, likevel er det stadig folk i helsevesenet som prøver å anbefale henne å vurdere en slik operasjon. Vigdis er klar på at hun mener at det ville vært et fysisk overgrep overfor Mona.

– Du har jo brukt det siden du var syv år. Det har vært mestringsstrategien og beskyttelsen din.

– Ja, jeg har faktisk det, fordi hele min familie har jo brukt mat som medisin. Så det er nok det vi har lært hjemmefra; Det har vært helt naturlig.

– Og så er det jo det at vi andre bruker andre ting. Det er jo ikke sånn at når man ikke overspiser så beskytter man seg ikke, man gjør jo det. Bruker kanskje andre ting som ikke skader en, men som kanskje til og med er positivt. Løpe for eksempel, så får du god kondisjon. Skrive, så kanskje du skriver en bok.

Trygghet og stabilitet
Det er mange ting Mona mener hun ikke hadde fått til å gjøre hvis hun ikke hadde hatt Vigdis i ryggen.

– Som å gå til NAV for eksempel, hadde jeg ikke hatt Vigdis hadde jeg ikke klart det. Jeg har jo i og for seg gjort det alene, hun har aldri holdt meg i hånda, hun har aldri ringt en eneste telefon for meg eller noe sånt. Så jeg har gjort det, men hun har hjulpet meg til å forstå hva jeg skulle gjøre, finne ut av hva jeg trenger og har behov for.

– Jeg vil jo virkelig tro at det er mange med spiseforstyrrelser, særlig kanskje overspising da, som har samme problemet. At man ikke har oversikt over hva man har behov for og ikke er vant med å ta konsekvensen av det. Fordi maten brukes vel for å regulere følelsen da, og da er man ikke så vant med å for eksempel kjenne at nå er jeg nervøs og hvordan skal jeg håndtere det best mulig og hvor kan jeg finne støtte og alt mulig sånn, skyter Vigdis inn.

Tryggheten og stabiliteten Mona har opplevd med og hos Vigdis har vært avgjørende for henne.

– Det har vært fint og helt jævlig. For hun har dratt meg videre, sagt at jeg må skjerpe meg. Det er ikke mange som kan be meg ta meg sammen, da blir jeg ganske provosert, men hun har sagt det når det har vært viktig.

– Ja, når du er ute og går og…

– Ikke minst, og der har jo hjelp av disse to hundene dine også, som biter meg i rumpa. Men det hender jo at jeg får angst når jeg er ute å går, og når jeg står for lenge og ikke kommer meg ut av det, da kommer hun og dytter meg i ryggen, og så går det.

Vigdis har nemlig byttet ut den vanlige terapigruppen med en turgruppe, som en gang i uka møtes for å ut og gå sammen. For Mona er disse turene helt uvurderlige, men hun er glad for at de, på lik linje med mye annet som har skjedd i dette terapirommet, har kommet til rett tid.

– Jeg er veldig glad for at du ikke gjorde det for ti år siden, for jeg har virkelig trengt de årene på meg til å bli klar, men det har skjedd mye på de turene, de har blitt viktige.

– Du ser jo folk prater lett når de går, veldig sånn forsonende. Vi prater sammen på en sånn fin måte som man nesten ikke skulle tro at man kunne prate sammen på. Hm… Det skal vi fortsette med, avslutter Vigdis.

Mona har signert et dokument som fritar Vigdis fra taushetsplikten.

Comments

One comment on “Hele Mona”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s