Sommerleir med SPISFO – vennskap, følelser og tro på et bedre liv!

Da jeg første gang meldte meg på sommerleir med Spisfo, var jeg ganske bekymra. Jeg var bekymra for hvordan i all verden dette ville bli. Hvordan ville kurset bli? Kom jeg til å få noen venner der? Ville jeg få se noen som har blitt friske, slik at jeg kunne få troen på selv også å bli frisk? Tenk om det bare var en haug med tynne mennesker der, og så gikk jeg rundt og var “stor”, liksom? Siden jeg i tillegg til en spiseforstyrrelse også hadde kroniske smerter, var jeg dessuten bekymret for om det ville bli tatt hensyn til. Hvor vonde ville sengene være, for eksempel? Og kom de til å ha nok grønnsaker til middag? Tenk om alt bare var sauset sammen i gryter med masse fett?

Det var så klart spiseforstyrrelsen min som ville skremme meg fra å dra, men jeg valgte å ikke lytte til den. Heller ville jeg lytte til min indre stemme, – intuisjonen min som fortalte meg at fellesskap, gode relasjoner og det å tørre å kjenne på mine egne følelser, var mer vesentlig enn redselen for “å feile”, slik spiseforstyrrelsen min forsøkte å innbille meg.

Så feil jeg tok! Eller rettere sagt, så feil spiseforstyrrelsen min tok! Ikke bare var kurset jeg gikk på inspirerende og passe doser fint og skummelt, men hun som ledet kurset var en dame som selv hadde hatt en spiseforstyrrelse, og som nå var frisk. Jeg fikk testet grensene mine i løpet av den leiren, men jeg ble alltid møtt på en god, vennlig og empatisk måte av alle de andre leirdeltakerne. Det at jeg hadde vondt både fysisk og psykisk var jo ikke noe jeg var alene om. Andre hadde også vondter og smerter. Noen ganger lo vil og noen ganger gråt vi, men felles for alt var at jeg endelig kunne være mer meg selv, enn jeg hadde vært på lenge.

Å ha en spiseforstyrrelse innebar for meg å skjule veldig mye for mennesker jeg er glad i. Jeg ville ikke at mamma og pappa eller venner skulle være bekymret for meg, så i mange, mange år, fortalte jeg ikke hvor vanskelig jeg egentlig hadde det. Da jeg omsider begynte å gå til en psykolog, ble det lettere å være åpen om det og begynne å ta tak i problemene mine. På sommerleiren slapp jeg å forklare noe til de andre deltakerne, om hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse. Folk visste det jo! De hadde jo også spiseforstyrrelser, eller de hadde hatt det! Så i stedet for å måtte forklare hvorfor jeg syntes det var vanskelig å være til stede i følelsene mine, hvorfor det var vanskelig å spise, hvorfor jeg syntes det var vanskelig å sitte i ro, og hvorfor jeg hele tiden hadde en malstrøm av tanker om mat og trening i hodet mitt, så kunne jeg være mer tilstede i øyeblikket. Vi kunne sitte sammen og male om kveldene, i stillhet. Eller vi kunne gå en tur og snakke om det som var vanskelig, eller om drømmer vi hadde for fremtiden. Vi kunne være mennesker sammen, ikke bare syke. Vi kunne sitte ute om kveldene og bare se på stjernene. Og dersom jeg fikk nok, – og tro meg, det gjorde jeg i blant (!), så kunne jeg trekke meg tilbake til rommet mitt og la inntrykkene få hvile. Det var aldri noen som sa noe på det. Folk forstod.

Noen av de beste minnene jeg har fra Spisfo, har jeg fra sommerleirer. Der har jeg sett mennesker som er blitt friske, og jeg har sett mennesker som er syke. De tre tidligere årene jeg har vært med på leir, har jeg vært en veldig, veldig syk jente. Nå er jeg veldig, veldig mye friskere.

Jeg har fremdeles fysiske smerter og nok av problemer i livet mitt, men spiseforstyrrelsen er ikke det jeg konsentrerer meg om lenger. Spisfo derimot, er blitt noe av det jeg virkelig konsentrerer meg om. Det å få lov til bidra tilbake til et miljø som har vært så veldig betydningsfullt for min egen tilfriskning, og som fremdeles spiller en viktig rolle i min videre prosess, er noe jeg setter enormt stor pris på. At andre skal få oppleve noe av det samme og ha det så fint som mulig på sommerleir, er noe jeg virkelig håper på!

I år kommer jeg for første gang til å være på leir som en del av “bakkemannskapet” til Spisfo. Dersom du har hørt om selvmedfølelse og nærvær i øyeblikket, så vet du litt om det jeg står for! Mindfulness, yoga for den kroppen man har (jeg har skoliose og osteoporose, så det setter noen krav til kroppsbevissthet!), det å skrive og være kreativ, er noe som har vært og fremdeles er kjempeviktig for meg, og som jeg også ønsker å støttte andre med. På årets leir kommer jeg til å lede en mindfulness-øvelse på kveldstid, så om du blir med på leir, ser jeg deg kanskje der? Hvis ikke, ser du meg under måltider og kanskje på skrivekurset tl Anette Wingerei Stulen, som jeg selv er så heldig å få bli med på.

Og PS: Min erfaring har vært at det har vært nok grønnsaker til middag, rettene som serveres er ikke gryter og stuinger dynket i fett, og sengene er okay på leir. Men langt viktigere, så har min erfaring vært at på leir så har jeg blitt sett som MEG, som Hilde, og ikke bare som syk. Livet har ikke vært perfekt på leir, men surprise: Livet blir aldri perfekt. Men det kan bli bedre! Og er det en ting jeg kan si for mitt eget vedkommende, så er det at å dra på leir, er noe av det som har gitt meg en skikkelig boost for å jobbe meg ut av spiseforstyrrelsen.

Jeg håper jeg ser deg på årets sommerleir. Du er verdt det! Vi er verdt det! Og tilfriskning er mulig. Jeg har tro på oss.

Alt godt og velkommen på leir!

Meg2

Klem fra Hilde Johanne

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s